Tayya said:Men jeg måste erkenne att jeg ikke førstår ett jota.
Den ær bra iallafall.
Dårlig forsøk på å skrive norsk?
-
We have updated our Community Code of Conduct. Please read through the new rules for the forum that are an integral part of Paradox Interactive’s User Agreement.
Dårlig forsøk på å skrive norsk?
Bare skriv på svensk. Det er vanskeligere å forstå svorsk enn det er å forstå svensk.
Okej. Fast jag inte förstår hela historien verkar den vara bra skriven. Men när kommer det lite action?
Tayya said:
Så snart jeg har skrevet om de nye landene i Europa kommer det til å skje noe.
Men med mindre jeg får tid til å oppdatere når jeg er i Trondheim neste uke så blir det en stund til.
kenneththegreat said:Så snart jeg har skrevet om de nye landene i Europa kommer det til å skje noe.
Men med mindre jeg får tid til å oppdatere når jeg er i Trondheim neste uke så blir det en stund til.
uppdatera snabbt
Kompromissflagget
Den Baltiske Republikk var egentlig Latvia og Litauen (Latvia = Lettland på svensk
) slått sammen til en stat. Franskmenn og briter sendte ut propaganda om ”baltisk samhold” og ”beskyttelse mot den russiske bjørnen”. Balterene ble også klare over at polakker, russere og preussere alle stirret på terretoriet deres.
Politisk sett var systemet enkelt. Senatet besto av 111 medlemmer valgt på samme måte som Senatet i USA, med en forskjell. Hvert 4.år ble halvparten av senatorene valgt av folket, mens to år senere ble den andre halvparten valgt av Saeima*, som tilsvarte underhuset. Senatet valgte Presidenten, som hadde en symbolsk posisjon, mens Saeima valgte statsministeren og regjeringen. Systemet var overraskende demokratisk, og makten hoppet fram og tilbake mellom Senterpartiet og Sosialistpartiet gjennom hele landets eksistens.
Hæren var ganske enkel å kontrollere i seg selv. Den var bare konsentrert på forsvarskrig, og halvparten av soldatene var litauiske, mens den andre halvparten var latviske. Disse ble satt på landegrensene i sine respektive terretorier, bortsett fra en liten andel latviske soldater på den preussiske grensa.
Nå har jeg faktisk tid til å skrive noe. Et par observasjoner fra Trondheim:
1. Hvis noen nevner ordene "dal" og "kjøretur" i samme setning igjen, klikker jeg.
2. Man kan bare si at katedraler er store når man er på innsiden av dem.
1. Hvis noen nevner ordene "dal" og "kjøretur" i samme setning igjen, klikker jeg.
2. Man kan bare si at katedraler er store når man er på innsiden av dem.
NÄR KOMMER UPDATERING?
(kom ihåg denna efter att ha läst din post i "ett skillnadernas krig" )
(kom ihåg denna efter att ha läst din post i "ett skillnadernas krig"
)
Flooper X said:NÄR KOMMER UPDATERING?
(kom ihåg denna efter att ha läst din post i "ett skillnadernas krig"
Ops.
o Tror jeg kan få en oppdatering inn i løpet av helgen. Da skjer det ting.
bra!kenneththegreat said:Ops.
hoppas att du inte glömde bort din AAR
Spenningen i Europa fantes fortsatt etter Den Store Krigen, alias Første Verdenskrig. Mest synlig var den på Balkan. Der hadde Kongedømmet Jugoslavia blitt etablert som den store staten på halvøya. Men denne ministormakten var i seg selv splittet opp. Serberne hadde etablert seg som den store etniske gruppen i landet, noe kroatene, montenegrerne, bosnierne osv. ikke var glade for. Men selve gnisten i konflikten skulle komme litt overraskende.
Kong Alexander av Jugoslavia hadde bestemt seg for å utnevne serbiske professorer til alle universitetene i landet. Denne avgjørelsen var ikke populær blant flere grupper, og det ble protestert mot i flere land. En gang i september 1922 ble en student ved Universitetet i Zagreb gitt en skjennepreken for å ha blitt overhørt mens han snakket kroatisk. Neste dag var professoren på vei til jobb som vanlig når han plutselig fikk en rimelig stor skuddsalve med egg mot seg. En serbisk offiser på ferie som så dette tok fram pistolen sin og skjøt en av studentene. Ryktet spredde seg fort, og plutselig var alle studentene i hele Zagreb i opprør. Befolkningen sluttet seg til dem, og hele Zagreb kastet ut serberne.
Kroater forsvarer en gate mot serberne i Zagreb
Men det sluttet ikke der – langt ifra. Kroatene ekspanderte ut fra Zagreb, og da fikk slovenere, kroatene i Bosnia, muslimer, montenegrere, albanere og makedonere ideen om å gå til opprør. Plutselig var det krig på Balkan igjen. Kongen prøvde å redde det han hadde og satte opp restriksjoner, men da gikk folket hans til opprør. Innen juletider i 1922 hadde Jugoslavia blitt til massivt kaos.
De forskjellige opprørene i Jugoslavia i starten av 1923
Kong Alexander av Jugoslavia hadde bestemt seg for å utnevne serbiske professorer til alle universitetene i landet. Denne avgjørelsen var ikke populær blant flere grupper, og det ble protestert mot i flere land. En gang i september 1922 ble en student ved Universitetet i Zagreb gitt en skjennepreken for å ha blitt overhørt mens han snakket kroatisk. Neste dag var professoren på vei til jobb som vanlig når han plutselig fikk en rimelig stor skuddsalve med egg mot seg. En serbisk offiser på ferie som så dette tok fram pistolen sin og skjøt en av studentene. Ryktet spredde seg fort, og plutselig var alle studentene i hele Zagreb i opprør. Befolkningen sluttet seg til dem, og hele Zagreb kastet ut serberne.
Kroater forsvarer en gate mot serberne i Zagreb
Men det sluttet ikke der – langt ifra. Kroatene ekspanderte ut fra Zagreb, og da fikk slovenere, kroatene i Bosnia, muslimer, montenegrere, albanere og makedonere ideen om å gå til opprør. Plutselig var det krig på Balkan igjen. Kongen prøvde å redde det han hadde og satte opp restriksjoner, men da gikk folket hans til opprør. Innen juletider i 1922 hadde Jugoslavia blitt til massivt kaos.
De forskjellige opprørene i Jugoslavia i starten av 1923
Mens krigen i Jugoslavia såvidt hadde begynt, hadde de vestlige stormaktene noe annet å bry seg om. I mars 1923 (OOC: jeg flyttet datoen litt tilbake) så hadde militæret, ledet av General Miguel Primo de Rivera i Barcelona slått til med et statskupp. Kong Alfonso hadde blitt presset til å utnevne de Rivera som Statsminister.
En overraskende idealistisk Andrew Bonar Law, britisk statsminister, hadde umiddelbart slått til i et møte mellom ”de tre store” i Europa, Storbritannia, Frankrike og Italia. Law erklærte at han ville gå til krig for å redde demokratiet i Spania. Frankrikes statsminister, Raymond Poincare, var først motvillig, men etter å ha diskutert med krigsminister Andre Maginot og konkludert med at den spanske hæren var nesten ubrukelig ble han med på planen. Italias statsminister Benito Mussolini var glad for å bli med, men sa at han bare skulle bidra med marinen og lette bakkestyrker. I dette tilfellet skulle bakkestyrkene bli brukt mot spanske kolonier og Balearene. Med støtte fra to land trengte Law nå bare en provokasjon. Den skulle komme helt tilfeldig.
Den 17.april 1923 seilte HMS Royal Oak mot Gibraltar i avventing av angrepet mot Spania. Langs den galisiske kysten, nær Ferrol, fikk Royal Oak plutselig motorproblemer og måtte stoppe. Det verken kapteinen eller mannskapet visste var at de var en mil innenfor spansk farvann. Et spansk patruljeskip oppdaget dem den ettermiddagen mens de reparerte. Spanjolen avfyrte et varselskudd over baugen til Royal Oak. Sistnevnte prøvde desperat å kommunisere med spanjolen med morsesignaler, men de ble feiltolket og spanjolen fyrte av et varselskudd til. I ettertid beviste legene ved sykehuset i Ferrol at kapteinen var full. Royal Oak hadde derimot fått mer enn nok. De fyrte av et varselskudd fra 15 tommers-kanonen sin, som ved et uhell traff spanjolen i baugen. En rasende spansk radiooperatør sendte et trådløst signal til Ferrol, der flere patruljeskip og en destroyer ble sendt ut. Imens skjøt patruljeskipet mot Royal Oak med sine knøttsmå kanoner. Til slutt bestemte britene seg for å melde ifra til nærmeste ”vennlige” marinebase, Bordeaux. Fra Bordeaux ble meldingen sent til Brest, fra Brest til London. The Admiralty i London sendte en melding via Brest og Bordeaux hvor de svarte at de skulle sende forsterkninger så fort som mulig. Meldingen ble avsluttet med et obligatorisk ”God Save the King”. Britene sank den spanske patruljebåten ganske fort, men mot sterkere motstand ble det fort problematisk. Royal Oak trakk seg fra området så snart motoren var reparert.
En overraskende idealistisk Andrew Bonar Law, britisk statsminister, hadde umiddelbart slått til i et møte mellom ”de tre store” i Europa, Storbritannia, Frankrike og Italia. Law erklærte at han ville gå til krig for å redde demokratiet i Spania. Frankrikes statsminister, Raymond Poincare, var først motvillig, men etter å ha diskutert med krigsminister Andre Maginot og konkludert med at den spanske hæren var nesten ubrukelig ble han med på planen. Italias statsminister Benito Mussolini var glad for å bli med, men sa at han bare skulle bidra med marinen og lette bakkestyrker. I dette tilfellet skulle bakkestyrkene bli brukt mot spanske kolonier og Balearene. Med støtte fra to land trengte Law nå bare en provokasjon. Den skulle komme helt tilfeldig.
Den 17.april 1923 seilte HMS Royal Oak mot Gibraltar i avventing av angrepet mot Spania. Langs den galisiske kysten, nær Ferrol, fikk Royal Oak plutselig motorproblemer og måtte stoppe. Det verken kapteinen eller mannskapet visste var at de var en mil innenfor spansk farvann. Et spansk patruljeskip oppdaget dem den ettermiddagen mens de reparerte. Spanjolen avfyrte et varselskudd over baugen til Royal Oak. Sistnevnte prøvde desperat å kommunisere med spanjolen med morsesignaler, men de ble feiltolket og spanjolen fyrte av et varselskudd til. I ettertid beviste legene ved sykehuset i Ferrol at kapteinen var full. Royal Oak hadde derimot fått mer enn nok. De fyrte av et varselskudd fra 15 tommers-kanonen sin, som ved et uhell traff spanjolen i baugen. En rasende spansk radiooperatør sendte et trådløst signal til Ferrol, der flere patruljeskip og en destroyer ble sendt ut. Imens skjøt patruljeskipet mot Royal Oak med sine knøttsmå kanoner. Til slutt bestemte britene seg for å melde ifra til nærmeste ”vennlige” marinebase, Bordeaux. Fra Bordeaux ble meldingen sent til Brest, fra Brest til London. The Admiralty i London sendte en melding via Brest og Bordeaux hvor de svarte at de skulle sende forsterkninger så fort som mulig. Meldingen ble avsluttet med et obligatorisk ”God Save the King”. Britene sank den spanske patruljebåten ganske fort, men mot sterkere motstand ble det fort problematisk. Royal Oak trakk seg fra området så snart motoren var reparert.